Min hund skal dø. Jeg har bestemt det. Han er gammel, nesten 14 år, og det er gammelt for en hund. Dersom man regner et menneskeår for å være 7 hundeår er min kjære hund nesten 100 år! - Et godt liv har han hatt, tenk på det, sier jeg til meg selv. Han har aldri vært syk, ihvertfall har han ikke latt oss merke noe. Vi har vært på vakt dette siste halve året, da vi oppdaget en stor langstrakt svulst på siden av halsen hans. En veterinær rådet oss til å operere - en annen ikke... Selv var jeg ikke i tvil, min hund som da var over 13 år, ville jeg ikke at det skulle skjæres i. Ingen kunne på forhånd si hvor dypt svulsten lå, og alle svulster er heller ikke godartede. Nei, min hund skulle få leve sitt liv i samme rytme som han alltid hadde levet - helt til han viste tegn på at han ble plaget. Når man går sammen med en hund hver dag, er det vanskelig å si når tingene endrer seg til det verre. Kulen som vokste raskt var under oppsikt, både av oss og hos veterinær... "Timeglasset" begynte å renne ut. Vi visste det, men ønsket å skyve de tunge tankene fra oss. Jeg børster ham oftere enn før, holder neglene korte, friserer hans poter, trimmer håret ved ørene og pusser hans tenner. Jeg ville at han skulle se vakker ut hele tiden.... Det er et sant uttrykk som sier at en ikke kan "rømme fra seg selv". Dette innebærer at man også må ta ansvaret for sin hunds liv - at den skal få leve så lenge den har det godt... ... De siste 14 dagene hadde jeg nok sett at det var kommet noe nytt over ham. Han sov mye, gikk mest for seg selv, men kunne nok også virke opplagt til en snusetur. Han kunne fortsatt tigge etter godbiter, men det måtte være noe spesielt godt i middagen for at den skulle friste. Han viftet fortsatt med halen og viste glede. Men, allikevel noe var endret, jeg følte en indre uro.. Plutselig en ettermiddag begynte han å blø "neseblod". Han nøs og nøs så blodet sprutet. Han hadde nettopp spist middagen sin, og han hadde løpt ut i hagen med glade byks.......... Turen til veterinæren ble snarere enn planlagt. Kulen på halsen som nå var et par never stor, hadde ikke bare vokst utover... Veterinæren kunne bare støtte meg i min avgjørelse. Jeg kunne ikke tenke meg at min hund langsomt skulle kveles, jeg bestemte meg for at han skulle få dø før plagene ble større. ............................................................................................................................................................................ Jeg har skrevet denne artikkelen fordi den kanskje kan hjelpe DEG som sliter med å ta avgjørelsen, og å være med på å gi din kjære hund en verdig og fredfull avslutning på et liv dere har levet sammen. En veterinær som for en del år tilbake ble intervjuet sa at det var misforstått dette med å være en "så god" hundeeier at en bar sin syke eller gamle hund ut og inn, fordi en ikke orket å skilles fra den. Vel, sier du kanskje, min hund er ikke så syk som din. La, oss håpe og tro at din veterinær vil svare ærlig når du spør ham... ........................................................................................................................................................................... For den som ikke vet
hva som skjer ved en avliving, kan jeg fortelle dette i korte
trekk: Levér ikke fra deg hunden, forlat den først når veterinæren sier at den er død. Det hele starter med at hunden din får en avslappende sprøyte. Dette er ikke værre for den enn om den skulle hatt behov for noe beroligende i forbindelse med f.eks. tannskraping. Du får ha hunden på fanget mens den avslappende sprøyten virker. Det tar ca. 10 minutter. Snakk med den, snakk om hyggelige ting, snakk f.eks. om den siste turen dere gikk... Gråt ikke, la ikke hunden din bli urolig fordi den ser at du er trist. Klapp den og kos med den. Dersom du trenger å tenke på noe annet får du heller begynne å telle planker på veggen, spikerhoder eller vindusruter... Forsøk å konsentrere deg om noe som er systematisk. "Gråte kan du gjøre når det hele er over"............ Etter ca 10 minutter har den slappet ordentlig av. Du blir bedt om å legge den på undersøkelsesbordet. Det ser nesten ut som den sover - den er meget trett. Veterinæren barberer av litt hår på et ben, tar en tynn gummislange og strammer litt oppe på benet for lettere å finne blodåren. Hunden reagerer ikke, den reagerer heller ikke når veterinæren setter sprøyten i blodåren. Det tar ca 10 sekunder fra sprøyten er satt - til hunden er i så dyp søvn at den glir inn i evigheten. Alt dette skjer uten at du ser noe tegn til smerte hos hunden din. Jeg føler det slik at når veterinæren, etter å ha lyttet på hunden, forteller at den er død, da er hunden riktig min. Ingen kan ta den fra meg. Det jeg står og klapper og stryker er ikke min hund lenger. Nei, min kjære hund bærer jeg med meg for mitt indre øye så lenge jeg lever... Tenk på alle de gode minnene og føl deg som den gode hundeeier som ikke har latt din hund lide. Ansvaret er ditt. Det er ingen som har sagt at dette er lett. Det skal heller ikke være lett. Du må kjempe med deg selv, sette deg selv til siden, og gjøre det du må. Når du kommer hjem skal du ta frem det beste bildet og plasser det der hvor du lettest ser det til daglig. ...Men rydd bort dens seng, dens matkopp, bånd og leker. Den trenger det ikke lenger - du bærer den jo med deg i ditt indre...
|
